Lei en Fiat Egea

Alt i alt gikk leien til slutt bra. Det vil si at vi fikk den riktige bilen for å gjøre den turen vi hadde i tankene. Men det var noen ulemper på ulike stadier. Det begynte med at bilen jeg opprinnelig hadde bestilt, og som jeg hadde forhåndsbetalt for, ble avvist (slik jeg forstod det, leietakeren nektet). Først trodde jeg at jeg hadde vært uforsiktig og benyttet meg av svindlere. Heldigvis viste det seg at dette ikke var tilfelle, TakeCars-operatørene tok kontakt og ble raskt enige med en annen innleier. Dette beroliget meg, og her var den første haken - jeg la ikke umiddelbart merke til at jeg i stedet for den opprinnelig bestilte bilen med en 1,5-liters motor, fikk tilsendt en kupong for en 1,2-liters bil. Siden jeg planla en tur med ganske lange reiser, ville det ha vært ubehagelig å motta en bil med en altfor svak motor. Da jeg oppdaget det senere, aksepterte jeg dette faktum og bestemte meg for ikke å endre noe, siden det kanskje ikke var nok tid til det. Da dagen kom for å motta bilen, fikk jeg i korrespondanse med representanten for leietakeren beskjed om at jeg i stedet for Fiat Egea ble tilbudt en Renault Clio. Det er en mer kompakt bil, men etter å ha lært trafikkforholdene i turistområdene i byene i Tyrkia å kjenne, takket jeg ja, særlig fordi representanten forsikret meg om at denne Renault Clio fortsatt er utstyrt med en 1,5-liters motor. Da bilen ble levert til meg, viste det seg imidlertid at motorkapasiteten ikke var 1,5, men bare 1 liter. Til mine protester fikk jeg beskjed om at det var en feil i den tidligere meldingen som nevnte 1,5 liters motor. Men siden kontrakten med denne leietakeren spesifiserte en bil med 1,2 liters motor, bestemte han seg for at 1 liter ville være greit for meg. Veldig merkelig logikk, med tanke på at jeg opprinnelig fortsatt trengte en bil med 1,5-liters motor. For å løse problemet ble jeg tilbudt å komme til garasjen til leietakeren, hvor jeg ble lovet å skaffe fortsatt en bil med 1,5 liters motor, og med automatgir, men til 50 euro dyrere. Det var ikke noe valg, da vi allerede måtte flytte ut. På grunn av de beskrevne avvikene mistet vi omtrent 2 timers tid. Leietakeren gikk ikke med på å innrømme meg prisen, til tross for ulempene. Jeg var helt fornøyd med den videre bruken av bilen. Da jeg skulle levere tilbake bilen igjen, var det imidlertid en liten uoverensstemmelse med leietakeren. Da jeg kom til stedet der bilen ble overlevert, kontaktet jeg representanten for å avklare beløpet for betaling for bruk av bompenger på motorveier. I svarmeldingen oppga han et beløp på 2800 tyrkiske lira. Da sjåføren kom for å hente bilen, krevde han imidlertid 3800 lire ekstra for bompenger. Jeg viste ham korrespondansen med beløpet på 2800 lire, hvorpå jeg startet en halvtimes forhandlinger med representanten for utleiefirmaet, som uten å be om unnskyldning bare fortalte meg at han hadde gjort en skrivefeil, og at han ikke likte å høre meg si ting som så ut til å inkriminere ham i uærlighet. Selv om alt jeg sa bare var en gjentakelse av hans egne ord om de 2800 lira. I løpet av korrespondansen fikk jeg en tabell med beregningen av min gjeld for bompenger med summen 3800 lire. Ja, jeg innrømmer at det kan ha vært en skrivefeil fra hans side. Men hvorfor skal alle disse skrivefeilene være kundenes feil? Jeg hadde samlet inn det nødvendige beløpet, som skulle overføres gjennom sjåføren, men i siste øyeblikk returnerte sjåføren en del av det innsamlede beløpet til meg, og gestikulerte at han ikke ville ta mer. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om alt dette. Alt føltes som et rot. Men til slutt skiltes vi uten å klage. Jeg kan ikke si at det opprørte meg nevneverdig. Det etterlot bare noen minner om ubehageligheter som lett kunne ha vært unngått med en bedre organisering av utleiefirmaets arbeid.